Eksempelrapport

Observasjonen viser en avdeling der varme i møtet med barna er gjennomgående, og der flere av forholdene som scoret lavere i mars nå er løftet. Personalet er svært gode på å ønske barn og foreldre velkommen på en imøtekommende måte, og de tilpasser seg det humøret barnet kommer med, enten det betyr å dele gleden eller å gi trøst (vis detaljer) . Dette er sentralt fordi barn trenger omsorgspersoner som er følelsesmessig tilgjengelige og som svarer på det barnet faktisk uttrykker, ikke på en fast forventning om hvordan dagen skal starte. I samspillet gjennom dagen er personalet ofte i varmt, positivt samspill med barna, og de oppholder seg og kommuniserer i stor grad på barnas nivå ved å sitte på huk eller på gulvet¹ (vis detaljer) . Begge disse sidene av praksisen er styrket siden forrige observasjon, og de handler om samme underliggende forhold: nærhet og lydhørhet som gjør det lett for barna å ta kontakt og bli møtt.

Arbeidet med å styrke barnas selvfølelse og gi bekreftelser som gjør at de kjenner seg verdifulle i fellesskapet har gått fra å ha forbedringspotensial til å være godt utført (vis detaljer) . Det samme gjelder bruken av inkluderende humor og evnen til å skape latter og glede gjennom dagen (vis detaljer) . Måten barna blir møtt på i slike hverdagsøyeblikk bidrar til hvordan de opplever seg selv som deltakere i gruppa, og humor som inkluderer framfor å utpeke er en del av dette. Personalet viser interesse, lytter og svarer hensiktsmessig på det barna uttrykker, uten at dette ennå er på det høyeste nivået² (vis detaljer) . Under måltidet tar personalet selv initiativ til samtaler og arbeider for at alle barna får bidra, og humoren er inkluderende også her (vis detaljer) . Måltidet framstår dermed som en situasjon der samtalen fordeles bevisst, samtidig som det er rom for å utvikle den videre.

I utetiden får barna hjelp, støtte og trøst raskt når de trenger det, en tydelig framgang fra forrige observasjon (vis detaljer) . Rask respons når et barn er lei seg eller står fast har betydning for om barnet erfarer at behovene blir tatt på alvor, og henger sammen med at personalet også følger med på at ingen barn er lenge alene ute uten samspill med andre (vis detaljer) . Rundt toalettbesøk er personalet oppmerksomme på når barna trenger hjelp, og de er svært gode på å ivareta barna uten å gjøre dem forlegne (vis detaljer) . Samlet tegner dataene et bilde av en avdeling som har hevet nivået på flere av de forholdene som handler om å se og bekrefte det enkelte barnet, mens de gjenstående utviklingsmulighetene i hovedsak ligger i å gjøre lyttingen og bekreftelsene like konsekvente gjennom hele dagen som de er i velkomstsituasjonen.³

Rammene for lek fungerer godt på denne avdelingen. Barna kan veksle mellom fysisk aktiv og rolig lek, og ute har de rikelig med motoriske utfordringer gjennom hele perioden (vis detaljer) . Personalet leser lekesignalene godt nok til å vurdere når de bør gripe inn og når leken skal få gå videre uten innblanding, og rolleleken på puterommet fikk foregå uforstyrret hele formiddagen (vis detaljer) . Når barna støter på noe de ikke får til, er personalet oppmerksomme og gir hjelp som er avpasset situasjonen, slik at barna kommer videre selv (vis detaljer) . De tar også initiativ til aktiviteter som er tilpasset aldersgruppen (vis detaljer) . Etter måltidet deltar barna i rydding og rengjøring, og dette er blitt bedre siden forrige observasjon (vis detaljer) .

Det som skiller seg ut som utviklingsområde, er personalets egen deltakelse i og berikelse av leken. Ute var de plassert rundt lekeområdet med god oversikt, men ingen tok initiativ til lek eller aktivitet i løpet av utetiden (vis detaljer) . Inne var de tilgjengelige og vennlige i frileken, men gikk sjelden selv inn i lek⁴ (vis detaljer) . At barn får leke uten voksne har egenverdi, men når voksne så godt som aldri deltar, mister barna det deltakende voksne kan bidra med: at flere barn kommer inn i leken, at den blir mer sammensatt og at den varer lenger. Dette henger sammen med at barna sjelden ble støttet i mestringsopplevelser ute, og med at finmotorisk lek ute begrenset seg til sandkassen fordi materiell som småbiler og perler ikke ble tatt med ut (vis detaljer) .

Det samme mønsteret viser seg i samtalene med barna. Barnas spørsmål ble besvart kort og korrekt, som da ett barn spurte hvorfor mauren bar på et strå og fikk svaret «fordi den skal hjem», uten at temaet ble utforsket videre⁵ (vis detaljer) . Læring i barnehagen skjer i dialogiske prosesser der barnets interesse er utgangspunktet, og et spørsmål om mauren er nettopp en slik åpning som kan følges opp med undring og flere perspektiver. I forlengelsen av dette ble barna i liten grad oppfordret til å bruke fantasien og tenke kreativt, og aktivitetene lå på et nivå alle mestret fra før, uten at barna ble utfordret til å prøve noe litt vanskeligere⁶ (vis detaljer) . Avdelingen gir barna gode fysiske og materielle muligheter for lek, og personalet er trygge og oppmerksomme voksne som griper inn når barna trenger hjelp. Rollen som medlekende og undrende voksen, som utvider leken og strekker barnas tenkning litt lenger, er derimot lite framtredende, og dette har endret seg lite siden forrige observasjon.

I leken er det tydelig at barna har innflytelse. De får bestemme retning og innhold selv, og det er rikelig med leker og materiell tilgjengelig gjennom store deler av dagen, slik at barna faktisk har noe å velge mellom (vis detaljer) . Personalet lar dessuten barna bruke materialene på uventede måter og kombinere dem på tvers, noe som gir rom for at barnas egne ideer får styre hva leken blir (vis detaljer) . Barna får også være litt for seg selv uten at det går ut over det nødvendige tilsynet, og de kan gå på toalettet på egenhånd (vis detaljer) . Under måltidet legger personalet til rette for at barna gjør ting selv (vis detaljer) .

Bildet endrer seg i de situasjonene der de voksne har forberedt og strukturert innholdet på forhånd. I formingsaktiviteten var malene klippet ferdig, og personalet limte for flere av barna⁷ (vis detaljer) . Når både utgangspunktet og utførelsen er bestemt av voksne, får barna få anledninger til å påvirke hva de lager eller hvordan de går fram, og aktiviteten gir dermed mindre erfaring med egne valg og mestring enn den kunne gitt. Det samme mønsteret viser seg rundt måltidet: maten kom ferdig oppskåret på tralle fra kjøkkenet, og barna deltok ikke i forberedelsene⁸ (vis detaljer) . Måltidet er en situasjon som gjentar seg hver dag og som kan gi barna erfaring med å bidra til fellesskapet gjennom å dekke på, hente tralle eller tilberede mat, og denne muligheten ble ikke tatt i bruk her. I garderoben før utetid kledde personalet på flere barn, også barn som var i gang med å prøve selv⁹ (vis detaljer) . Å bli overtatt midt i eget forsøk gir barna liten anledning til å fullføre noe de selv har tatt initiativ til, og signalet barnet sender med kroppen om at det vil klare det selv, får da ikke betydning for det som skjer.

Sammenhengen mellom funnene ligger i hvor styringen ligger. Der barna selv driver aktiviteten fram, i den frie leken, er personalet lydhøre og lar barnas valg få konsekvenser (vis detaljer) . I rutiner og planlagte aktiviteter med et gitt forløp overtar de voksne mer av utførelsen, både i formingsaktiviteten, i forberedelsen av måltidet og i påkledningen (vis detaljer) . Samtidig viser selvstendigheten under selve måltidet og den frie tilgangen til toalettet at avdelingen har praksiser der barna slipper til også i det rutinepregede (vis detaljer) . Vurderingene er de samme som ved observasjonen i mars, og de tre situasjonene med forbedringspotensial vedvarer dermed som utviklingsområder.

Personalet tilpasser språket sitt til barnas alder og forutsetninger, både i frie samspill og i de tilrettelagte aktivitetene, der språkbruken var tydelig og forståelig (vis detaljer) . Dette er grunnlaget i språkmiljøet på avdelingen, men det følges i liten grad opp av de sidene ved praksisen som gjør at barna selv kommer til orde og får utvidet språket sitt. Samtalene med barna var vennlige, men stoppet ofte etter ett svar: når et barn fortalte noe, ble det møtt med en bekreftelse uten at personalet spurte videre¹⁰ (vis detaljer) . Det samme mønsteret gjentok seg rundt matbordet, der de voksne svarte på det barna sa uten å bygge videre på innholdet, og flere samtaler mellom barn ble avbrutt av praktiske beskjeder (vis detaljer) . Reell dialog forutsetter at personalet veksler mellom å lytte og snakke, og at barnet får tid til å tenke og utvide det det holder på å si. Når samtalen avsluttes etter én replikk, mister barna nettopp den erfaringen med å bli fulgt opp språklig som gir tilgang til nye ord og mer sammensatte uttrykk.

Det ble ikke observert at noen i personalet leste for barn i løpet av dagen, og to barn som bladde i bøker på egen hånd ble ikke fulgt opp¹¹ (vis detaljer) . Lesing og bruk av bøker er en av de mest virksomme måtene å gi barn tilgang til ord de ikke møter i praktisk hverdagsprat, og de to barna som selv oppsøkte bøkene viste en interesse som kunne vært utgangspunkt for en felles språkopplevelse. Sang, rim og regler forekom bare i samlingsstunden, og ble ikke brukt i påkledning, måltid eller andre hverdagssituasjoner (vis detaljer) . Dermed blir leken med språklyder og rytme knyttet til én avgrenset del av dagen, framfor å være noe barna møter jevnt i overgangene og rutinene.

Fordelingen av taletid peker i samme retning. Det var de samme få barna som førte ordet i samlingen og rundt bordet, mens de stille barna sjelden ble invitert inn i samtalen¹² (vis detaljer) . Når personalet ikke tar initiativ til å hente inn de barna som ikke selv tar plass, blir språkmiljøet mest tilgjengelig for dem som allerede har lettest for å bruke det, og forskjellene i språklig erfaring kan øke gjennom dagen. I møte med følelser ga personalet trøst og nærhet, men satte sjelden ord på det barnet opplevde (vis detaljer) . Å benevne følelser og erfaringer gir barna begreper de kan bruke selv neste gang, og henger tett sammen med den manglende utvidingen av barnas utsagn ellers i dagen. Områdeskåren er uendret siden forrige observasjon i mars, og de samme kriteriene står igjen som utviklingsområder: oppfølging av det barna sier, invitasjon til de stille barna, språklek utenfor samlingen og lesing.

Personalet viser tydelig kompetanse i de situasjonene der de er tett på barnas samspill. I lek håndteres konflikter på en måte som gir barna noe å ta med seg videre: de får hjelp til å finne løsninger selv, ikke bare til å avslutte uenigheten, og dette er styrket siden forrige observasjon (vis detaljer) . Det samme mønsteret går igjen i samspillssituasjonene, der personalet hjelper barna å se hvordan andre opplever situasjonen, øver turtaking med dem og legger til rette for vennskap og samarbeid (vis detaljer) . Barna blir også oppmuntret til å leke med hverandre der det passer, og i tilrettelagte aktiviteter er samspillet mellom barna en del av hvordan aktiviteten er lagt opp (vis detaljer) . Rundt matbordet er fellesskapet blitt bedre siden sist, og måltidet fungerer nå som en felles situasjon der barna er sammen om noe (vis detaljer) . Til sammen tegner dette et bilde av personale som forstår og bruker de sosiale mulighetene i situasjoner de selv rammer inn.

Bildet er et annet i de mer åpne delene av dagen, der barna i større grad må finne veien inn i hverandres lek på egen hånd. Ved ankomst ble barna hilst varmt, men ikke fulgt videre inn i det de andre holdt på med, og flere ble stående i garderoben til de selv fant på noe¹³ (vis detaljer) . Ute handlet støtten til samspill i hovedsak om å løse konflikter, mens det ble gjort lite for å hjelpe barn inn i lek med andre¹⁴ (vis detaljer) . Dette er et utviklingsområde med reell betydning for barna, fordi personalet ifølge det faglige grunnlaget ikke bør begrense sin deltakelse i samspillet mellom barna til de gangene det oppstår uenighet, men også observere, delta og løfte fram det som fungerer mellom dem. Når inngangen til lek overlates til barna selv, er det de som allerede har etablerte lekerelasjoner som lettest kommer i gang, mens barn som trenger en dør inn står i fare for å bli stående utenfor.

Det samme gjelder initiativ til lek som inkluderer alle barna, som scorer lavt (vis detaljer) . Personalet støtter altså samspill som allerede er i gang, men tar i mindre grad initiativ til aktiviteter der hele gruppen kan være med. Under måltidet ble barna i liten grad oppmuntret til å hjelpe hverandre, selv om fellesskapet rundt bordet ellers var godt¹⁵ (vis detaljer) . Fremgangen siden mars ligger først og fremst i konflikthåndteringen i lek og i fellesskapet ved måltidet, mens utetiden fortsatt står som det området der minst skjer for å knytte barn sammen. Den samlede retningen er et personale som er gode på å veilede barn i samspill de har oversikt over, og som har et tydelig utviklingsområde i å bygge broer mellom barn i overgangene og i den frie tiden.

Personalet leder barnegruppen med overvekt av dialog framfor instruksjon, og dette går igjen på tvers av situasjonene.¹⁶ I tilrettelagte aktiviteter strukturerer de opplegget og veileder barna når de trenger det, samtidig som ventetiden holdes kort (vis detaljer) . Dagen består i hovedsak av lek og lystbetonte aktiviteter (vis detaljer) . Når ledelsen har denne formen, får barna rom til å påvirke innholdet i samspillet, og kombinasjonen av varme og tydelighet ligger nær det som beskrives som en autoritativ voksenrolle. Under måltidet leder personalet barna tydelig og godt, og dette er blitt bedre siden forrige observasjon (vis detaljer) . Ved velkomsten tar personalet initiativ til dialog og utveksling av nødvendig informasjon om barnet (vis detaljer) .

Venting er det som skiller seg ut i motsatt retning, og det gjelder to av de mest gjentakende situasjonene i dagen. Ved måltidet satt barna ved bordet en god stund før maten var klar, og flere begynte å vandre rundt i rommet¹⁷ (vis detaljer) . Dette kriteriet var vurdert som godt utført sist og har gått tilbake. I garderoben var hele barnegruppen samlet samtidig før utetid.¹⁸ Det ble trangt, og de som ble tidlig ferdige, måtte vente lenge på de andre (vis detaljer) . Hvor mye barna må vente er et konkret uttrykk for hvordan hverdagen er organisert, og lange ventesekvenser gir dårligere vilkår for både medvirkning og trivsel. At barna forlater bordet og beveger seg rundt, er en naturlig følge av at ventetiden strekker seg ut, ikke først og fremst et uttrykk for hvordan personalet leder situasjonen.

Støtten barna får i garderoben ut fra egne forutsetninger, med sikte på mestring, har også forbedringspotensial (vis detaljer) . Dette henger sammen med at hele gruppen er inne samtidig: når rommet er trangt og mange skal kles på i samme tidsrom, blir det mindre anledning til å følge det enkelte barnet i det det selv holder på med. Samtidig er atmosfæren i garderoben positiv og preget av varme, og personalet leder barna tydelig og godt her. Begge disse forholdene er vurdert høyere enn ved forrige observasjon (vis detaljer) . Bildet som tegner seg, er at måten personalet møter og leder barna på har utviklet seg i positiv retning, mens den praktiske organiseringen rundt måltid og garderobe fortsatt skaper ventetid som barna merker.

Rutinene rundt måltidet framstår som godt innarbeidet. Både barna og personalet vasker hender før de setter seg, og forberedelsene skjer på en hygienisk måte¹⁹ (vis detaljer) . Rengjøring av bord og stoler før måltidet er blitt bedre siden forrige observasjon, og løftet gjør at hygienekjeden rundt måltidet nå henger sammen fra flatene barna spiser på til hendene som håndterer maten (vis detaljer) . Det samme mønsteret finnes i toalettsituasjonen, der personalet vasker hendene etter å ha hjulpet barna, og barna vasker hendene etter hvert besøk (vis detaljer) . Personalet holder samtidig nødvendig tilsyn uten at barna mister muligheten til å være i fred på toalettet (vis detaljer) . Denne balansen mellom oppfølging og respekt for barnas privatliv er en del av den fysiske omsorgen for barn i denne aldersgruppen, som gradvis skal mestre kroppslige rutiner selv.

De fysiske sikkerhetsforholdene på avdelingen er gjennomgående godt ivaretatt. Rommene er uten åpenbare mangler som kan utgjøre risiko, brannhensyn er på plass med markerte og frie nødutganger, synlig slukkeutstyr og operativ branntavle, og førstehjelpsskrinet er tilgjengelig for personalet men sikret fra barna (vis detaljer) . Oppbevaring av rengjøringsmidler og andre produkter med farlige kjemikalier vurderes som godt utført, og det samme gjelder kontroll med løse snorer i lekearealene²⁰ (vis detaljer) . Dette er forhold som ligger til grunn for at barna kan bruke rommene fritt og prøve seg på utfordringer, uten at personalet må begrense dem av hensyn til risiko de ikke har oversikt over.

Inneklimaet framstår som stabilt, med god luft i rommene og et lydnivå som ikke belaster barna (vis detaljer) . Rommene er rene, og mat blir ikke liggende (vis detaljer) . Barna er ute mer enn en time i løpet av dagen, og i utetiden har de også anledning til rolig lek, avslapping og kos, ikke bare fysisk aktivitet²¹ (vis detaljer) . God luft, et behagelig lydnivå og daglig tid ute virker sammen som forebygging mot stress hos barna, og at både innemiljøet og utetiden holder samme nivå gir barna en dag med rimelig veksling mellom inntrykk og hvile. Personalets oversikt over uteområdet vurderes som godt utført, med kontinuerlig tilsyn (vis detaljer) . Området samlet ligger på omtrent samme nivå som ved forrige observasjon, med rengjøring før måltidet som den tydeligste framgangen.

Innemiljøet på avdelingen gir barna reelle valgmuligheter i hvordan de bruker kroppen og dagen. Lekearealene har god plass til at barna kan boltre seg uten at møbler og innredning står i veien, og samtidig finnes et eget område som er godt egnet for avslapping og rolige aktiviteter²² (vis detaljer) . Denne kombinasjonen er noe av det som gjør et innemiljø variert: barn som trenger å bruke kroppen, og barn som vil trekke seg tilbake en stund, kan finne sitt uten å komme i veien for hverandre. Muligheten for å hvile og være litt for seg selv er samtidig blitt tydeligere siden forrige observasjon, der det rolige området ble vurdert noe lavere.²³ Ved måltidet er bord og stoler godt tilpasset barnas alder og forutsetninger, noe som gjør at barna selv kan sette seg, sitte stabilt og delta i samtalen rundt bordet (vis detaljer) .

De praktiske sidene ved rommene understøtter hverdagsrutinene. Garderoben er oversiktlig utformet med enkel tilgang fra avdelingen og klær innen rekkevidde for både barn og personale, og badet er praktisk tilrettelagt for toalettbesøk (vis detaljer) . Slik innredning har betydning for hvor mye barna kan gjøre selv i påkledning og toalettbesøk, og for hvor rolig disse overgangene kan forløpe. Avdelingen har også god tilgjengelighet for barn og voksne med ulik funksjonsevne (vis detaljer) . På veggene finnes fotografier, kunst eller tegninger som er plassert synlig for barna og som kan gi noe å snakke om og bygge lek rundt (vis detaljer) .

Det tydeligste utviklingsområdet handler om hva barnas eget uttrykk får av plass på veggene. Observatøren beskriver at det som henger framme i hovedsak er like, fargelagte maler fra et tidligere verksted, og at lite av det er barnas egne uttrykk²⁴ (vis detaljer) . Når veggene i stor grad viser ferdige forlegg framfor barnas egne løsninger, mister rommet en del av sin kommuniserende funksjon: barna ser i mindre grad spor av seg selv og sine ideer i miljøet de oppholder seg i, og materialet gir mindre å kjenne igjen og samtale om. Dette står i kontrast til at avdelingen ellers har bilder og tegninger tilgjengelig i barnas høyde, og peker på at det først og fremst er innholdet i utstillingen, ikke plasseringen eller viljen til å vise fram, som har rom for endring.

Avdelingen er god på å legge til rette for at barna selv kan velge hva de vil holde på med. Det er etablert flere ulike områder for lek og aktivitet, og dette vurderes nå som svært godt utført mot godt utført ved forrige observasjon (vis detaljer) . Sammen med at leker og materiell er organisert slik at barna finner fram og rydder tilbake på egen hånd, en klar fremgang siden mars, gir dette barna reell innflytelse over egen lek²⁵ (vis detaljer) . Når rommet er organisert slik at det er tydelig hvor tingene hører hjemme, kan barna utforske selvstendig uten å måtte gå via en voksen for hvert initiativ. Det finnes også vinduer i barnehøyde slik at barna kan se ut på eget initiativ, for eksempel vurdere været eller vinke, og rom og møbler er innredet slik at barna kan trekke seg litt tilbake uten at personalet mister nødvendig oversikt (vis detaljer) .

Tilgangen til bøker peker i motsatt retning. Observatøren beskriver at bøkene står i en hylle over benken, utenfor barnas rekkevidde, slik at barna må be en voksen om å få en bok²⁶ (vis detaljer) . Muligheten til selv å hente, bla i og utforske bøker er en av de mest konkrete formene for medvirkning i det fysiske miljøet, og når bøkene er plassert utenfor rekkevidde, blir lesing avhengig av at en voksen er tilgjengelig og sier ja i det øyeblikket barnet har lyst. Dette står i kontrast til hvordan resten av materiellet er gjort tilgjengelig, og gjør bokområdet til det stedet i rommet der barna har minst innflytelse. Kjøkkenområdet er heller ikke tilrettelagt med tilpasset utstyr eller møbler som gjør at barna kan delta i matlaging og forberedelse til måltidet (vis detaljer) .

Barna er i begrenset grad synlige som bidragsytere på veggene. Noe av deres kreative egenproduksjon er stilt ut, men i beskjeden grad, og bilder fra barnas liv utenfor barnehagen er det området som scorer lavest²⁷ (vis detaljer) . Slike bilder kan knytte hjem og barnehage sammen og gi barna noe gjenkjennelig å vende tilbake til gjennom dagen, og fraværet av dem betyr at miljøet i liten grad forteller hvem barna i gruppa er og hva de har med seg hjemmefra. Samlet har området beveget seg framover siden forrige observasjon, og fremgangen ligger i det som handler om lekemuligheter og orden i materiellet. Det som fortsatt står igjen, handler om at barnas eget uttrykk og egen historie får plass i rommet, og om at bøker og kjøkken gjøres tilgjengelige i barnas høyde.

Avdelingen har et solid grunnutvalg av leker som dekker flere sider av barnas lek. Materiellet for rollelek er rikt, og det finnes godt med leker som stimulerer finmotorikk og forståelse for antall, rom og form, som klosser, Lego og puslespill (vis detaljer) . Myke puter, tepper og kosedyr gir barna steder å trekke seg tilbake og hvile (vis detaljer) . I tillegg finnes formingsmateriell, utstyr for fysisk lek, natur- og gjenbruksmateriell samt spill som inviterer til sortering og mønstre (vis detaljer) . Personalet har også tilgang til teknologiske verktøy de kan bruke sammen med barna (vis detaljer) . Med frilekens sentrale plass i norske barnehager betyr denne bredden at barna kan velge mellom flere typer aktiviteter gjennom dagen, både stillesittende konsentrasjonslek, fysisk boltring og lek der de tar på seg roller.

Bokutvalget er det området der avstanden mellom mengde og innhold er tydeligst. Antallet bøker er tilstrekkelig og bøkene er i god stand, men observatøren beskriver et utvalg dominert av pekebøker og eldre titler, med lite nyere barnelitteratur og få bøker som treffer de eldste barna²⁸ (vis detaljer) . Sakprosa om for eksempel dyr, natur eller universet er også begrenset²⁹ (vis detaljer) . Når litteraturen i hovedsak retter seg mot de yngste, får de eldste barna færre anledninger til å møte tekster som utfordrer dem språklig, og faktabøker som kan følge opp barnas spørsmål om verden er lite tilgjengelige.

Hvordan mangfold kommer til syne i materiellet er et annet utviklingsområde, både i lekene og i annet utstyr (vis detaljer) . Observatøren beskriver at dukkene i rollelekskroken er like, og at utkledningstøyet i hovedsak består av kjoler og kapper.³⁰ Siden det fysiske miljøet formidler kultur og verdier, betyr et ensartet utvalg at barna i mindre grad møter representasjoner av ulike hudfarger, funksjonsnivåer og livssituasjoner i det de leker med daglig. Dette gjelder også materiell som litteratur om barn i ulike livssituasjoner og instrumenter eller dekorasjoner fra ulike kulturer. At rollelekmateriellet ellers er godt, gjør at rammen for slik lek finnes, men innholdet gir barna et smalere utvalg av roller og identiteter å utforske. Utvalget av musikkinstrumenter dekker ikke både rytmiske og melodiske instrumenter (vis detaljer) . Områdeskåren er den samme som ved forrige observasjon, og de samme forholdene rundt mangfold og litteraturutvalg står igjen som utviklingsområder.

Uteområdet på denne avdelingen har en fysisk grunnstruktur som gir barna mye å bryne seg på. Terrenget er kupert slik at barna kan klatre, få utsyn og erfare høyde og fart, og det finnes gode muligheter for grovmotoriske utfordringer for aldersgruppen (vis detaljer) . Dette er sider av miljøet som betyr mye for kvaliteten i den fysisk aktive leken: variert og ulendt terreng med høydeforskjeller gir mer sammensatt bevegelseslek enn fastmontert utstyr alene, fordi barna selv må vurdere, tilpasse og gjenta bevegelsene sine. I samme retning virker de skjermede områdene, som busker, levegger eller småhus, der barna kan trekke seg litt unna og etablere «rom i rommet» for egen lek³¹ (vis detaljer) . Sammen med god tilgang til naturmaterialer og planter gir dette et uteområde med både kompleksitet og kontakt med naturlige elementer (vis detaljer) .

Rundt denne kjernen ligger en rekke forhold som er godt ivaretatt uten å skille seg ut. Underlagene varierer mellom hardt og mykt, lekemateriellet dekker rollelek, konstruksjonslek og fysisk aktiv lek, og det finnes utstyr som sykler og akebrett etter årstid (vis detaljer) . Barna har også steder å samle seg for måltider eller fordypning med noe skjerming fra vær og vind, og områder der de kan roe ned med stillere lek eller lesing (vis detaljer) . Det betyr at utetiden ikke bare er innrettet mot bevegelse, men også rommer pauser og samlinger.

To forhold trekker ned. Det fantes ikke utstyr til utforsking og eksperimentering ute, og observatøren registrerte at vannleken foregikk med bøtter hentet fra sandkassen³² (vis detaljer) . Barna finner altså selv løsninger, men uten vannrenner, kanner eller forstørrelsesglass blir undersøkelsen av vann, jord og småkryp mindre målrettet og vanskeligere å følge opp over tid. Området for dyrking og kompostering scorer lavest: det finnes ingen dyrkingsområder, og plantekassene fra i fjor sto tomme³³ (vis detaljer) . Uteområdet er den arenaen der barna kan få erfaring med prosesser som såing, høsting og nedbryting, og når kassene står ubrukte, går denne muligheten tapt selv om plantelivet ellers er rikt. De to utviklingsområdene handler om beslektede sider av samme praksis, nemlig hvordan naturen gjøres til noe barna undersøker og arbeider med, ikke bare oppholder seg i. Områdeskåren er uendret siden observasjonen i mars, og vurderingene ligger på samme nivå som sist. Det innebærer at styrkene i terreng, skjerming og bevegelsesmuligheter holder seg stabile, samtidig som utforskingsutstyr og dyrking vedvarer som de samme utviklingsområdene.

Personalet framstår som et samkjørt kollegium gjennom dagen. Tonen dem imellom er vennlig og respektfull, og de bidrar aktivt til en varm stemning i fellesskapet rundt barna³⁴ (vis detaljer) . Dette henger tett sammen: en respektfull måte å snakke sammen på er noe av det som gjør at stemningen holder seg positiv også i travle deler av dagen, og barna får se voksne som møter hverandre på en god måte.

Personalet er også gode på å holde samtaler om kollegaer, barn og foreldre på et profesjonelt nivå, og negativ omtale forekom ikke i observasjonen³⁵ (vis detaljer) . Sammen med den vennlige tonen tegner dette et bilde av et arbeidsmiljø der barna ikke blir tilhørere til samtaler de ikke skal være en del av. For barnegruppen betyr det at det språklige klimaet på avdelingen er forutsigbart og trygt gjennom hele dagen.

Den delen av samspillet som ligger noe lavere enn de øvrige, handler om hvordan beskjeder formidles mellom voksne. Personalet henvender seg i hovedsak direkte til hverandre framfor å rope på tvers av rommet, men dette utføres noe mindre gjennomgående enn de andre sidene av kollegasamspillet³⁶ (vis detaljer) . Nivået er stabilt siden forrige observasjon i mars, både samlet og på hvert enkelt vurderingskriterium, noe som tyder på at dette er en innarbeidet praksis i personalgruppen og ikke et resultat av enkeltdager.